Demon Lover hits

Maybe we just do it violently?

Nå har jeg ikke skrevet her på mange måneder. Vet ikke helt hvorfor. Føler at jeg skriver ut til et dødt internett. Allikevel føler jeg at det er viktig å legge igjen spor fordi man vet aldri når man er død, og når man er død har alle lyst til å vite hvem du var og hva du tenkte plutselig. Noen ganger tenker jeg at jeg kommer til å dø snart. Spiser alt for lite. Drikker alt for mye alkohol. Eller kanskje jeg dør av et knust hjerte. For alt er helt ødelagt og det føles som hjertet mitt er tusen millioner biter og bitene er glass.Kanskje derfor det blir så mye vodka. She'd numb herself so she would never feel a thing.

Siden sist har jeg funnet en venn som jeg faktisk tenker på som en ekte venn. Noe som er veldig fint, men også veldig skummelt fordi jeg er sikker på at noe kommer til å skje på grunn av meg og så dør hun. Fordi det er jo den giften tvunget inn i meg. Allikevel har det vært rart og fint å føle seg levende igjen. Gjøre ting. Finne på ting. Være en normal jente for en liten stund her og der.

Men jeg vil egentlig fortsatt bare dø. Fordi hva er vitsen egentlig? Fullføre skole, få seg en jobb, bruke all tid på jobb - om man er heldig så synes man at all jobbingen er verdt det for den lille fritiden man får til å gjøre ting man liker, om det er ting man liker å gjøre. Så blir man gammel, og slipper å jobbe. Men da får man sykdom etter sykdom til man dør. Det beste er å dø ung tenker jeg, så slipper man alt. Med mindre du er en av dem som føler deg hjemme i denne verden, dette samfunnet. Og da er du heldig, for du kan knuse fjell med din hjertesorg om du ikke føler du hører til. Men du trenger ikke være redd for at jeg nå skal gå å ta livet av meg. Det har jeg allerede prøvd alt for mange ganger, og jeg klarer det tydeligvis ikke. Om jeg dør blir det nok heller min forferdelige livsstil som tar meg.

  • True Romance

    Jeg er så ensom. Men det er ingenting som skremmer meg mer enn å være nær et annet menneske. Å vise alt som er meg til en annen person. Så jeg ender opp med å løpe fra alle som kommer for nær, alle jeg begynner å bli glad i. For jeg blir så redd. Fordi det er en gift i meg, som ødelegger alt. Jeg kunne ønske jeg kunne gå tilbake til da jeg var ung og uredd. Før giften rant ned i halsen på meg og jeg aldri kunne gå tilbake. Jeg kan aldri la meg selv elske noen igjen. Kan bare omringe meg med folk jeg egentlig ikke føler noe for, fordi om de da skulle bli skadet på grunn av meg vet jeg at jeg kan overleve det. Samtidig lengter jeg etter å finne ett menneske som tar vekk ensomheten, som tar vekk skrekken. Jeg har egentlig ikke så mye til overs for de fleste mennesker jeg møter - jeg føler liksom ikke at vi har noe til felles. Men jeg ønsker å møte en person jeg passer med. Som ser ting på samme måte. Noen jeg ikke ser rett gjennom med en gang. Noen som overrasker meg. Jeg kunne ønske jeg bare kunne være normal. Hadde det ikke vært for en person som endret alt i meg hadde jeg sikkert vært gift eller forlovet nå med leilighet og utdannelse og hele pakken. Nå vet jeg det aldri kommer til å skje. For ikke så lenge siden fant jeg ut at personen jeg har hatt kjærlighetssorg over i snart åtte år er forlovet. Jeg er glad han er lykkelig, men jeg klarer ikke la vær å tenke at det kunne vært meg. Fate should have made me a gentleman's wife.

    I dag gikk jeg rundt i byen lenge. Så hentet jeg medisinene jeg skal begynne på i morgen. Zoloft. Antidepressiva. Føler jeg kommer til å bryte sammen i kveld, jeg kjenner at jeg er på gråten. Jeg synes antidepressiva er grusom medisin. Og jeg er så redd for bivirkningene i begynnelsen for jeg vet ikke hva jeg kommer til å få. Om jeg kommer til å føle meg jævlig. Kjenner at jeg ikke takler det. Antidepressiva er en forferdelig type medisin som fucker med hjernen og gjør deg så avhengig at når det er tid for å slutte så er det et helvete. Jeg gjør dette bare fordi det er det alle andre mener jeg skal. Jeg er så sliten av alle andre. Kunne ønske alle mennesker forsvant og det bare var meg som sto igjen. Jeg hadde utforsket alle husene som sto igjen. Lest folks dagbøker. Gjort hva enn jeg ville.

    Savner leiligheten min. Hvor jeg kunne late som om verden ikke fantes. Gråter når jeg tenker på det. Hater å bo her, jeg føler på så mye press, og jeg vet at når jeg flytter må jeg også bo med en annen og forhåpentligvis blir det bedre. Men jeg vil bare være alene, alene, alene. Død, død, død.

    Er bare én ting å gjøre. Drikke seg drita mens man fortsatt kan.

    My dream is to go to that place. You know the one. Where it all began. On a starry night. I saw them in your eyes. En tus palabras. Y en tus besos, tus besos. Debajo de una noche. Na llena de estrellas. Under the starry night. Long ago. But now it's a dream.

  • Love is sweet misery

    I was cryin' when I met you, now I'm tryin' to forget you. Love is sweet misery. Har bestemt meg for å gi dette blogg-greiene en sjanse til. Kanskje mest for meg selv, for å få litt orden i alle tankene som alltid surrer rundt i hodet mitt uten noe utløp. Jeg har ikke blogget sånn ordentlig siden kanskje 2012. Tror bloggverdenen har endret seg ganske mye siden den gang, og vet ikke helt om det er plass til en som meg lenger. Men spiller det egentlig noen rolle når man skriver mest for sin egen del uansett?

    Jeg heter Maren. Jeg bor i Tønsberg, i hvert fall akkurat nå. Fremtiden er et surr og ingenting er sikkert. Jeg driver heller ikke med jobb eller skole akkurat nå, grunnet at jeg hele tiden ønsker å ta livet av meg. Så fremtiden der er også et surr hvor ingenting er sikkert. Ting jeg liker best er musikk, planter og naturen, fine kjoler, The Sims 3, sengen min, og månen. Jeg samler på fine nattkjoler og jeg er litt for glad i alkohol og piller. Jeg er deprimert, har en panikklidelse, spiseproblemer, og PTSD. Kanskje ikke så veldig rosablogg, men jeg tenker at om jeg først skal skrive en blogg så vil jeg være ærlig.

    I dag har jeg vært på Mølen, et sted i Vestfold med helt unik natur formet av bølger og sterk vind over århundrer. Trærne der er dessuten perfekte klatretrær så da fikk jeg klatre opp i to trær! Jeg elsker å klatre, helt siden jeg var liten. I dag var det faktisk vindstille på Mølen, noe jeg aldri har opplevd før så det ble ingen fine bølgebilder.

    Jeg tror jeg bare er født med en indre uro, som alltid har vært der og aldri vil gå vekk - uten hjelp av for eksempel min kjære vodka. Selv når jeg var liten. Før pappa dro, før vi flyttet og jeg mistet alle vennene mine, før min venn døde, før jeg fikk PTSD, før alt så har det vært der. Når jeg var liten så kunne jeg bli så sint, gå inn i delirium. Og jeg ville aldri sove. Jeg var liksom født inn i dette. Ikke vet jeg hvorfor. Og ikke vet jeg om jeg noen gang kommer til å komme unna. I tillegg til denne indre uroen som jeg tilsynelatende ble født med må jeg innrømme at jeg har fått mer å takle enn de fleste i livet. Folk sier jeg er sterk. Sterk som har klart meg, ikke gir opp. Jeg vet ikke. På en måte vet jeg at jeg er sterk. Men på en annen måte tenker jeg at jeg egentlig bare er veldig dårlig på å dø, og det er den store hemmeligheten bak hvor "sterk" jeg er.

    I've always been a strong woman of faith. Strong like a tree, but the unlucky one.

    Plantet om et par av plantene mine i går med ny jord. Den store Aloe Veraen min ble litt solbrent da den ble flyttet til en ny vinduskarm, men den har det fint (ja, planter kan faktisk bli solbrent!). Jeg føler meg rolig når jeg holder på med planter eller vandrer i skogen alene. Spesielt i skogen føler jeg en slags indre ro. Det er som om trærne rundt meg lever og de gir meg ro. Jeg tror på en måte at universet og naturen er en kraft, kanskje det nærmeste jeg kommer til å tro på en gud. Jeg føler det spesielt alene i skogen. Jeg håper jeg vinner i lotto en dag. Da skal jeg bo i et hus i en liten bygd i Nord-Norge og jeg skal ha drivhus. Det kommer aldri til å skje, men jeg drømmer om det mye. Tror vi alle drømmer om hva vi skulle gjort om vi vant i lotto. Hva ville du gjort?

    Follow my blog with Bloglovin

  • Maren Elisabeth

    Some people are just born with tragedy in their blood.