Demon Lover hits

Maybe we just do it violently?

N har jeg ikke skrevet her p mange mneder. Vet ikke helt hvorfor. Fler at jeg skriver ut til et ddt internett. Allikevel fler jeg at det er viktig legge igjen spor fordi man vet aldri nr man er dd, og nr man er dd har alle lyst til vite hvem du var og hva du tenkte plutselig. Noen ganger tenker jeg at jeg kommer til d snart. Spiser alt for lite. Drikker alt for mye alkohol. Eller kanskje jeg dr av et knust hjerte. For alt er helt delagt og det fles som hjertet mitt er tusen millioner biter og bitene er glass.Kanskje derfor det blir s mye vodka. She'd numb herself so she would never feel a thing.

Siden sist har jeg funnet en venn som jeg faktisk tenker p som en ekte venn. Noe som er veldig fint, men ogs veldig skummelt fordi jeg er sikker p at noe kommer til skje p grunn av meg og s dr hun. Fordi det er jo den giften tvunget inn i meg. Allikevel har det vrt rart og fint fle seg levende igjen. Gjre ting. Finne p ting. Vre en normal jente for en liten stund her og der.

Men jeg vil egentlig fortsatt bare d. Fordi hva er vitsen egentlig? Fullfre skole, f seg en jobb, bruke all tid p jobb - om man er heldig s synes man at all jobbingen er verdt det for den lille fritiden man fr til gjre ting man liker, om det er ting man liker gjre. S blir man gammel, og slipper jobbe. Men da fr man sykdom etter sykdom til man dr. Det beste er d ung tenker jeg, s slipper man alt. Med mindre du er en av dem som fler deg hjemme i denne verden, dette samfunnet. Og da er du heldig, for du kan knuse fjell med din hjertesorg om du ikke fler du hrer til. Men du trenger ikke vre redd for at jeg n skal g ta livet av meg. Det har jeg allerede prvd alt for mange ganger, og jeg klarer det tydeligvis ikke. Om jeg dr blir det nok heller min forferdelige livsstil som tar meg.

  • True Romance

    Jeg er s ensom. Men det er ingenting som skremmer meg mer enn vre nr et annet menneske. vise alt som er meg til en annen person. S jeg ender opp med lpe fra alle som kommer for nr, alle jeg begynner bli glad i. For jeg blir s redd. Fordi det er en gift i meg, som delegger alt. Jeg kunne nske jeg kunne g tilbake til da jeg var ung og uredd. Fr giften rant ned i halsen p meg og jeg aldri kunne g tilbake. Jeg kan aldri la meg selv elske noen igjen. Kan bare omringe meg med folk jeg egentlig ikke fler noe for, fordi om de da skulle bli skadet p grunn av meg vet jeg at jeg kan overleve det. Samtidig lengter jeg etter finne ett menneske som tar vekk ensomheten, som tar vekk skrekken. Jeg har egentlig ikke s mye til overs for de fleste mennesker jeg mter - jeg fler liksom ikke at vi har noe til felles. Men jeg nsker mte en person jeg passer med. Som ser ting p samme mte. Noen jeg ikke ser rett gjennom med en gang. Noen som overrasker meg. Jeg kunne nske jeg bare kunne vre normal. Hadde det ikke vrt for en person som endret alt i meg hadde jeg sikkert vrt gift eller forlovet n med leilighet og utdannelse og hele pakken. N vet jeg det aldri kommer til skje. For ikke s lenge siden fant jeg ut at personen jeg har hatt kjrlighetssorg over i snart tte r er forlovet. Jeg er glad han er lykkelig, men jeg klarer ikke la vr tenke at det kunne vrt meg. Fate should have made me a gentleman's wife.

    I dag gikk jeg rundt i byen lenge. S hentet jeg medisinene jeg skal begynne p i morgen. Zoloft. Antidepressiva. Fler jeg kommer til bryte sammen i kveld, jeg kjenner at jeg er p grten. Jeg synes antidepressiva er grusom medisin. Og jeg er s redd for bivirkningene i begynnelsen for jeg vet ikke hva jeg kommer til f. Om jeg kommer til fle meg jvlig. Kjenner at jeg ikke takler det. Antidepressiva er en forferdelig type medisin som fucker med hjernen og gjr deg s avhengig at nr det er tid for slutte s er det et helvete. Jeg gjr dette bare fordi det er det alle andre mener jeg skal. Jeg er s sliten av alle andre. Kunne nske alle mennesker forsvant og det bare var meg som sto igjen. Jeg hadde utforsket alle husene som sto igjen. Lest folks dagbker. Gjort hva enn jeg ville.

    Savner leiligheten min. Hvor jeg kunne late som om verden ikke fantes. Grter nr jeg tenker p det. Hater bo her, jeg fler p s mye press, og jeg vet at nr jeg flytter m jeg ogs bo med en annen og forhpentligvis blir det bedre. Men jeg vil bare vre alene, alene, alene. Dd, dd, dd.

    Er bare n ting gjre. Drikke seg drita mens man fortsatt kan.

    My dream is to go to that place. You know the one. Where it all began. On a starry night. I saw them in your eyes. En tus palabras. Y en tus besos, tus besos. Debajo de una noche. Na llena de estrellas. Under the starry night. Long ago. But now it's a dream.

  • Love is sweet misery

    I was cryin' when I met you, now I'm tryin' to forget you. Love is sweet misery. Har bestemt meg for gi dette blogg-greiene en sjanse til. Kanskje mest for meg selv, for f litt orden i alle tankene som alltid surrer rundt i hodet mitt uten noe utlp. Jeg har ikke blogget snn ordentlig siden kanskje 2012. Tror bloggverdenen har endret seg ganske mye siden den gang, og vet ikke helt om det er plass til en som meg lenger. Men spiller det egentlig noen rolle nr man skriver mest for sin egen del uansett?

    Jeg heter Maren. Jeg bor i Tnsberg, i hvert fall akkurat n. Fremtiden er et surr og ingenting er sikkert. Jeg driver heller ikke med jobb eller skole akkurat n, grunnet at jeg hele tiden nsker ta livet av meg. S fremtiden der er ogs et surr hvor ingenting er sikkert. Ting jeg liker best er musikk, planter og naturen, fine kjoler, The Sims 3, sengen min, og mnen. Jeg samler p fine nattkjoler og jeg er litt for glad i alkohol og piller. Jeg er deprimert, har en panikklidelse, spiseproblemer, og PTSD. Kanskje ikke s veldig rosablogg, men jeg tenker at om jeg frst skal skrive en blogg s vil jeg vre rlig.

    I dag har jeg vrt p Mlen, et sted i Vestfold med helt unik natur formet av blger og sterk vind over rhundrer. Trrne der er dessuten perfekte klatretrr s da fikk jeg klatre opp i to trr! Jeg elsker klatre, helt siden jeg var liten. I dag var det faktisk vindstille p Mlen, noe jeg aldri har opplevd fr s det ble ingen fine blgebilder.

    Jeg tror jeg bare er fdt med en indre uro, som alltid har vrt der og aldri vil g vekk - uten hjelp av for eksempel min kjre vodka. Selv nr jeg var liten. Fr pappa dro, fr vi flyttet og jeg mistet alle vennene mine, fr min venn dde, fr jeg fikk PTSD, fr alt s har det vrt der. Nr jeg var liten s kunne jeg bli s sint, g inn i delirium. Og jeg ville aldri sove. Jeg var liksom fdt inn i dette. Ikke vet jeg hvorfor. Og ikke vet jeg om jeg noen gang kommer til komme unna. I tillegg til denne indre uroen som jeg tilsynelatende ble fdt med m jeg innrmme at jeg har ftt mer takle enn de fleste i livet. Folk sier jeg er sterk. Sterk som har klart meg, ikke gir opp. Jeg vet ikke. P en mte vet jeg at jeg er sterk. Men p en annen mte tenker jeg at jeg egentlig bare er veldig drlig p d, og det er den store hemmeligheten bak hvor "sterk" jeg er.

    I've always been a strong woman of faith. Strong like a tree, but the unlucky one.

    Plantet om et par av plantene mine i gr med ny jord. Den store Aloe Veraen min ble litt solbrent da den ble flyttet til en ny vinduskarm, men den har det fint (ja, planter kan faktisk bli solbrent!). Jeg fler meg rolig nr jeg holder p med planter eller vandrer i skogen alene. Spesielt i skogen fler jeg en slags indre ro. Det er som om trrne rundt meg lever og de gir meg ro. Jeg tror p en mte at universet og naturen er en kraft, kanskje det nrmeste jeg kommer til tro p en gud. Jeg fler det spesielt alene i skogen. Jeg hper jeg vinner i lotto en dag. Da skal jeg bo i et hus i en liten bygd i Nord-Norge og jeg skal ha drivhus. Det kommer aldri til skje, men jeg drmmer om det mye. Tror vi alle drmmer om hva vi skulle gjort om vi vant i lotto. Hva ville du gjort?

    Follow my blog with Bloglovin

  • Maren Elisabeth

    Some people are just born with tragedy in their blood.